Sykkeltur

(Martin skriver)

I går var jeg på sykkeltur og det var mest sannsynlig den mest åndsvake og beste sykkelturen jeg har hatt noen sinne.

Som vanlig når man skal gjøre noe her i Ghana må man stå opp tidlig hvis man ikke har lyst å sitte fast i trafikken i to timer. Så klokken 7 satt jeg og tvinget i meg en porsjon havregrøt(som er skikkelig dårlig her nede, men pappa sier det lurt hvis man skal på langtur). Det var øsende regn ute, så jeg var giret på å skippe hele turen, men vi ble no enig om å sjekke det ut. Så vi tok en trotro via Madina til Aburi. Det er en liten fjellandsby nord for Ghana. Regnet ville ikke stoppe, så vi søkte ly på Peters Pizza, en hytte uten vegger, kun stolper og tak, men med tv og et stort stereoannelgg.
Peter fra Peters pizza lager frokost.


Vi tok en kaffe og eggsandwich, mens vi diskuterte om vi kun skulle gå i en botanisk hage som var i byen og så stikke hjem igjen. Vi bestemte oss (HELDIGVIS!) for å gi sykkelturen en sjanse. Omtrent akkurat når vi gjorde det sluttet det å regne. Det tok en liten halvtime å få syklene i stand, stille inn setet, sjekke bremsene og lignende.

Jeg og tyske Dominik fikk gir som ikke fungerte, så han byttet sykkel, men jeg fant ut at det tok vekk litt av Afrikafølelsen å ha ordentlig gir på sykkelen.



Alle er klare for tur. Fra venstre: Australske Dominik, tyske Dominik, meg, utleieren og sveitsike Dominik(guiden tar bilde)

I begynnelsen syklet vi på asfalt som jeg trodde vi skulle sykle på hele veien(hehe). Etter fem minutter var vi ute av Aburi og asfalt gikk gradvis over til gjørme. Det begynte med hardparket gjørme, og det var faktisk ganske idyllisk å sykle ned langs den røde veien i tåken midt inni jungelen.


Etter hvert virket det som veien hadde gått helt i oppløsning og vi syklet i ca 10 cm gjørme. Det høres kanskje ikke så veldig trivilig ut, men dere kan stole på å sykle ned lange bratte gjørmebakker er noe av det gøyeste man kan gjøre. Bakken flatet etter hvert ut, men det var forsatt gjørmete, så det var for å si det mildt, slitsomt. Veien ble smalere, og jeg har aldri hatt sånn hengekjeft som da guiden pekte på en kjempesmal steinete sti og sa at vi skulle sykle på den stien i 5 til 7 km. Gresset vokste høyt på begge sider av stien og det var ofte ganske mørkt på grunn av tette greiner over oss.

Guiden fallt uti vannet fra en av"broene". I rosa t-skjorte er en lokal forbipasserende som hjalp til.

Etter mange hindringer kom vi til en liten lysning og av alle ting et hus med en liten familie midt ute i bushen. De var veldig vennelig og ga oss masse mat. Vi hadde tenkt at 40 km skulle gå rimelig fort, så vi hadde ikke tatt med for mye av det, så vi var rimelig sulten. Den lokale retten de serverte var konge. Siden vi måtte rekke målet (en foss) før det ble mørkt hadde vi det ganske travelt og måtte stikke fra den hyggelige familien. På veien var det mange vann og skrenter vi måtte over. Innimellom kom til små lysninger med små hus og unger som løp etter oss og skrek obruni. Siden vi hadde det travelt rakk jeg ikke å ta så mange bilder. Da vi endelig var ferdig med stien hadde jeg så vondt i ræven at jeg trodde hele sykkelsetet hadde grodd fast inn i lysken. Hendene var også rimelig mørbanket. Veien forsatte, type gjørme, i noen km, før vi kom ut på en bilvei. Jeg må si jeg følte meg ganske mye tryggere i junglen enn syklende ute i veien sånn som ghaneserene kjører, men det var kun noen hundre meter, før vi svingte inn på en ny vei. Den var ganske fin, men den virket mye lengre enn de 20 km den skulle være. Ca halveis røk kjedet mitt, men guiden hadde et kult verktøy med seg, så han kastet bare det ødelagte leddet, og klippet på et nytt. Litt senere falt hele giret til australske Dominik av, men guiden fikset det også. Han gorde sykkelen om til en ett-girs-sykkel, ganske fancy. Underveis spøkte vi med at den fossen burde være jævelig bra siden vi gadd og sykle så langt, men den stod absolut til forventningene, og det er lenge siden jeg har hatt et så digg bad. Skumringen kom omtrent akkurat da vi kom til fossen, så vi ble ikke så lenge. Turen var heldigvis lagt opp slik at vi slapp å sykle tilbake igjen, men ble kjørt. På veien datt sykkelstativet av, men taxisjåføren surret syklene fast til taket(fire i høyden) og demonterte en og slengte den inn i bagasjerommet. Da vi kom til Aburi var så trøtt at vi betalte en taxisjåfør for å kjøre oss helt hjem (ca 80 kr).